NORSK VANN ÅRSKONFERANSE 2021: – Vann og avløpssektoren er ikke effektiv, og kommunegrensene er ikke en naturlig inndeling av vanntjenestene. Nå er tiden inne å se oss selv i speilet og ta utfordringene på alvor!
Av Odd Borgestrand
Administrerende direktør i HIAS IKS, Morten Finborud, har ledet Norsk Vann sin arbeidsgruppe som har brukt to og et halvt år på å arbeide fram et forslag til en mer effektiv organisering av norsk vannbransje, og temaet ble satt under debatt under Norsk Vanns årskonferanse i Bergen.
Forvalter ikke effektivt
– Flertallet av norske kommuner har ikke forutsetninger for å levere effektive vann- og avløpstjenester. De makter ikke å forvalte sine anlegg effektivt ut fra krav til kapasitet, kompetanse og innovative løsninger, sa Finborud under presentasjonen av arbeidsgruppa sitt arbeid under årskonferansen i Bergen.
– Halvparten av landets kommuner har mindre enn 5000 innbyggere, og er et hinder for rekruttering. Krav til kompetanse er vanskelig å dekke i de mindre kommunene. Det er de små kommunene som har de største utfordringene. En liten kommune i Innlandet søkte eksempelvis etter en person som skulle håndtere både kultursektoren og VA-sektoren. Det sier noe om situasjonen ute i kommune-Norge, mente Finborud.
Arbeidsgruppa peker på en rekke nødvendige tiltak for å oppnå en mer effektiv organisering, men selve hovedspørsmålet står ubesvart.
Hovedspørsmål står ubesvart
Arbeidsgruppa har ikke berørt spørsmålet om hvordan vann- og avløpssektoren bør organiseres, i form av interkommunale selskaper som man har sett i avfallsbransjen, større regionale selskaper etter modell fra Danmark eller energibransjen i Norge. Arbeidsgruppa har tatt utgangspunkt i gjeldende regelverk, der kommunal styring står sterkt, og har dermed holdt seg innenfor dette regelverkets rammer. Det anbefales imidlertid at vann- og avløpssektoren må organisere seg i større enheter på tvers av kommunegrenser. Videre konkluderes det med velkjente behov for å en mer enhetlig myndighetsutøvelse og langsiktige og forutsigbare rammebetingelser. Gruppa gjentar også behovet for økt innovasjon og teknologiutvikling, og at dette må organiseres innenfor selvkostregelverket.
Bedre rapportering
For å levere effektive tjenester anbefaler arbeidsgruppa at det etableres et obligatorisk, nasjonalt system for rapportering, til daglig kalt benchmarking. Det må lages en enhetlig rapportering etter gitte kriterier. I bedreVANN måles det kun på måloppnåelse, noe de store organisasjonene klarer, men det måles ikke på effektivitet. Mandatet til arbeidsgruppa har vært å analysere nåsituasjonen og fremtidige utfordringer for en effektiv organisering av tjenestene. Alternative økonomiske reguleringsmodeller er ikke behandlet av arbeidsgruppa. De har kun sett på de offentlige vann- og avløpstjenestene, der offentlige myndigheter også har en sentral rolle.
Vanntjenestelov
I de fleste europeiske land finnes det i dag egne vanntjenestelover. Dette er også noe vannbransjen i Norge har jobbet for å få på plass i mange år. Norge har en fragmentert myndighetsutøvelse, og vann- og avløpstjenestene består av veldig mange organisatoriske enheter. Innenfor EU kan hvert enkelt land selv bestemme organiseringen av tilbudet. De nasjonale rammevilkårene, innenfor EU-direktivene, bestemmer i stor grad utviklingen av tjenestetilbudet.
Enhetlig myndighetsutøvelse er sterkt etterlengtet. I dag er norsk vannbransje underlagt 11 departementer. Statsforvalterne opptrer heller ikke enhetlig, og det er heller ikke to kommuner som utfører tjenestene på samme måte.
Kompetanseflytting
Undersøkelser viser at det skjer en forflytning av kompetanse fra det offentlige til de private rådgiverfirmaene. Dette gjør at kommunene i større grad enn tidligere er avhengige av disse. Trenden viser at nyutdannede ønsker å jobbe i et større fagmiljø, og det er ikke mulig i de fleste kommuner.
Kommunenes kapasitet og kompetanse står helt sentralt når det gjelder evnen til å levere gode tjenester til innbyggerne. Kravene til tjenestekvalitet og særskilt kompetanse er stadig økende. Kommunereformens virkning har vært begrenset ettersom halvparten av kommunene fortsatt har under 5.000 innbyggere. De minste kommunene har mest behov for samarbeid, men har som regel lite eller ikke noe samarbeid med andre kommuner, står det i rapporten.
Trenden er at samarbeid mellom kommuner øker jo flere innbyggere de har.
– I dette arbeidet har vi sett at det er krevende for kommunene å drive innovasjon. Innovasjon og teknologiutvikling er viktig for å møte fremtidige krav og investeringsbehovet, for å levere gode tjenester. Vannbransjen benytter ikke mulighetsrommet for innovasjon fullt ut. Samtidig viser studier at når det gjelder anskaffelser, så vil det være effektivt for kommunene å samarbeide om dette, mener Finborud.
Fortsatt selvkostprinsippet
Selvkost blir trukket fram som en gunstig økonomisk ordning for kommunene for å utvikle vann- og avløpstjenestene. Samtidig vegrer mange kommunestyrer seg for å øke disse gebyrene, som igjen kan føre til økt etterslep på infrastrukturen. KOSTRA-tall for 2018 viser at abonnentene i de minste kommunene må betale mer for sine tjenester enn abonnentene i de største kommunene. Arbeidsgruppa anbefaler at dette sees nærmere på i for eksempel et Norsk Vann prosjekt. Her er det flere spørsmål som må besvares. Vil selskap gjøre det bedre uavhengig av størrelse? Regionale selskaper kan bli ganske store, og hvordan skal vi definere en region innenfor vann- og avløpssektoren? Arbeidsgruppa vil ikke nødvendigvis anbefale selskapsorganisering, men mener det viktigste er å oppnå en kritisk masse/størrelse på enheten, som gjør at man kan ha nødvendig kapasitet og kompetanse. Faktum er, at dersom man ikke skal vente på kommunesammenslåing, så gir ikke lovverket annen anledning enn å organisere tjenestene i interkommunale selskap dersom kommunene ønsker større organisasjoner.
Kompetansetilfang en forutsetning
Store kommuner er bedre til å samarbeide med sine nabokommuner enn det de minste kommunene makter. Samtidig er det mange rapporter som slår fast at det er de minste kommunene som har mest å tjene på samarbeid. Til sammenlikning med mange andre kommunale sektorer er det få interkommunale organisasjoner i vann- og avløpssektoren. De minste kommunene er ikke ideelle for å løse fremtidens vann- og avløpstjenester. Kompetansetilfang til vannbransjen er en forutsetning for å møte morgendagens krav. I de senere årene har antallet ingeniører og sivilingeniører som jobber i kommunene gått ned, og de private rådgiverfirmaene har økt andelen ansatte. Gjennomføringsevne handler om kapasitet. Denne kapasiteten må øke for å møte investeringsbehovet fremover.
Behovet for innovasjon er stort
Anledningen til å drive med FoU-aktivitet i kommunene og selskapene innenfor selvkostregelverket er viktig. Arbeidsgruppa mener det er et stort potensial for økt innovasjon og teknologiutvikling i vannbransjen. For å utvikle vann- og avløpstjenestene til å bli mer effektive og for å nå myndighetskravene mener arbeidsgruppa: At det må etableres et obligatorisk, nasjonalt system for benchmarking, som erstatter eksisterende rapporteringsløsninger At vann- og avløpssektoren må organisere seg i større enheter på tvers av kommunegrenser At det er et stort behov for å få en mer enhetlig myndighetsutøvelse og langsiktige og forutsigbare rammebetingelser At det må legges til rette for økt innovasjon og teknologiutvikling, og at det må organiseres innenfor selvkostregelverket
– Det er stort behov for utvikling og jeg tror det er vilje til å tenke utenfor boksen i norsk vannbransje, konkluderte Finborud
