KRONIKK: Det er en kjensgjerning at fokuset på boligforsyningsmål har blitt mer og mer utydelig de siste tiårene og heller blitt erstattet med ulike politiske tiltak.
Av Bjørn Erik Øye, partner og analytiker i Prognosesenteret
Målsettingen med en nasjons boligpolitikk er å tilrettelegge for en boligforsyningsgrad som kan sikre alle deler av befolkningen en bolig med tilfredsstillende standard til en akseptabel pris. For Norges del er det en kjensgjerning at fokuset på boligforsyningsmål har blitt mer og mer utydelig de siste tiårene og heller blitt erstattet med ulike politiske tiltak som boliglånsforskrift, skatteregler for utleieboliger, eiendomsskatt, markedsverdi/skattegrunnlag, leilighetsnorm, osv.
Trøsten får være at Norge ikke er alene om dette. EUs 27 medlemsland, Norge og Storbritannia inkluderer i dag om lag 520 millioner innbyggere. Hvert av disse landene har sin egen strategi for boligforsyning og svært ulike strukturer i det man populært kaller boligmarkedene. Disse til dels store ulikhetene gjør det tilnærmet umulig å samordne boligpolitiske tiltak mellom landene. Konsekvensene av dette har så langt blitt en for lav og variabel boligproduksjon, samt høye terskler for mobilitet av arbeidskraft og ressurser mellom land. Fremover ser det ut til at Europas ambisiøse klima- og bærekraftsmål ikke vil være mulig å oppnå uten en større grad av samordnede boligmarkedsstrukturer.
I sum har det de seneste årene i gjennomsnitt blitt ferdigstilt om lag 2 millioner nye boliger per år i Europa (EU27, Norge og Storbritannia). Dette tilsvarer en nyproduksjon på 3,8 boliger per 1000 innbygger. Produksjonen av boliger varierer mye og er tilfeldig mellom landene, tilsynelatende uten å hensynta boligbehov som følge av befolkningsutvikling. Bak boligproduksjonstallene skjuler det seg et voksende etterslep (backlog) relatert til befolkningsutvikling sett opp mot underliggende demografiske endringer. Dette er utfordringer som har vært kjent i mange år, men som nå forsterkes av befolkningsendringer som en konsekvens av krigen i Ukraina.
Flyktningstrømmen som følge av krigen i Ukraina forsterker ubalanser som allerede finnes mellom behovet for nye boliger og befolkningsutviklingen. Det totale antall flyktninger fra Ukraina er beregnet til ca. 8 millioner og antallet flyktninger forventes å øke kraftig gjennom 2023. Et stort antall av de ukrainske flyktningene vil returene hjem når dette en gang blir mulig, men likevel vil behovet for boliger være stort. Moderate beregninger viser et tilleggsbehov på rundt 700 000 boliger i mottagerlandene for å kunne opprettholde en stabil bokvalitet målt som antall boliger tilgjengelig per innbygger. Omskrevet til norske forhold, tilsvarer de nevnte beregningene et ekstra nybyggbehov i Norge på minimum 6000 boliger, sett opp mot de over 30 000 flytningene som allerede har kommet til Norge.
Det forventes at ytterligere 40 000 vil komme til Norge i løpet av 2023, noe som vil øke boligbehovet ytterligere. I disse beregningene er det lagt til grunn at et flertall av flyktningene returnerer til Ukraina. Dette kommer på toppen av en lang rekke utfordringer for de europeiske boligmarkedene. Utfordringene som synes umulig å løse uten dramatiske og til dels vanskelige grep knyttet til en samordning av tiltak mellom landene. Vi har i praksis å gjøre med 29 svært ulike boligmarkedsstrukturer, og av historiske og tilfeldige årsaker finnes ingen fellesnevner mellom de europeiske boligmarkedene. Dette til tross for at alle land har som felles målsetning å kunne tilby sine befolkninger et tilstrekkelig antall boliger av en akseptabel kvalitet.
(Denne artikkelen er et utdrag av en lengre artikkel «Overnasjonale boligmarkedsstrategier» publisert i «Praktisk Økonomi & Finans nr. 2-2023», Universitetsforlaget)
