ARENDALSUKA 2021: – Vi vet ikke hva vi driver med og da er det vanskelig å måle effektiviteten i norsk vannbransje. Bare tre prosent av alle norske kommuner har et interkommunalt samarbeid på vanntjenester.
Av Odd Borgestrand
– Samtidig løper myndighetene i beina på hverandre der den ene vet ikke hva den andre gjør med ulike krav som skal løses samtidig.
Administrerende direktør i det interkommunale selskapet HIAS i Hamarregionen, Morten Finborud, la ikke noe imellom da han tegnet et bilde av en vannbransje som trenger en ny kurs. Han har ledet ei arbeidsgruppe opprettet av Norsk Vann, for å legge fram forslag til effektiv organisering av vann- og avløpstjenestene. Under Norsk Vanns årskonferansen i Bergen 7. og 8. september skal rapporten presenteres og debatteres. Det pekes på en rekke nødvendige tiltak for å oppnå en mer effektiv organisering, men selve hovedspørsmålet om framtidig organisering står foreløpig ubesvart.
Klimaendringer
I Arendal understreket Finborud at det må gjennomføres nødvendige investeringer på en slik måte at gebyrene ikke øker mer enn nødvendig.
– Vi må bygge anlegg som tåler klimaendringene, og vi må redusere bransjens fotavtrykk. Vi må gjenvinne ressursene i avløpet i et sirkulært perspektiv, slik at vi kan ta vare på varme og energi, biogass, fosfor, jord- og gjødselprodukter, sa han.
Finborud og hans utvalg mener at flertallet av norske kommuner ikke har forutsetninger for å levere effektive vann- og avløpstjenester. De makter ikke forvalte sine anlegg effektivt ut fra krav til kapasitet, kompetanse og innovative løsninger. Derfor bør vann- og avløpssektoren organisere seg i større enheter på tvers av kommunegrenser. En av hypotesene til utvalget er at tilgangen til kompetanse er kritisk. Det må også det etableres et obligatorisk nasjonalt system for benchmarking som erstatter dagens mangelfulle rapporteringsløsninger.
Spriker i alle retninger
– Dagens rapporter spriker i alle retninger, og vi vet rett og slett ikke hva vi driver med. Det finnes ikke to kommuner i Norge som har felles standard for sine gebyrer eller regelverk. VA-normene florerer i antall og det er liten grad av samarbeid. Det er kun tre prosent av norske kommuner som har et formalisert samarbeid innen vann- og avløp.
– Vi mener også det er et stort behov for en mer enhetlig myndighetsutøvelse og langsiktig forutsigbarhet og rammebetingelser. Staten må nå få kontroll på det mangfoldet av departementer og direktorater som skal håndtere ulike deler av bransjen. Det er nærmest umulig å forholde seg til statlige myndigheter. De løper i beina på hverandre og den ene vet ikke hva den andre gjør med ulike krav som skal løses samtidig. I tillegg kommer fylkeskommunene som jobber med Vannforskriften og Mattilsynet med sine inspeksjoner og rapporter.
Umulig med langsiktig planlegging
Finborud mener det er nærmest umulig å drive langsiktig planlegging når eksempelvis hans eget selskap HIAS hvert år må søke om dispensasjon for bruk av vårt hydrolyserte slam som jordforbedringsprodukt.
– Disse dispensasjonene er gitt årlig siden 2003, og dermed har statlige myndigheter vært unnfallende med oppdatering av sitt regelverk, helt til EU nå svinger pisken. Da må vi plutselig løpe fort for å redde Oslofjorden og få kontroll over den nye algesituasjonen i Mjøsa. Staten må også ta ansvar for å komme med klare ambisjoner for vann- og avløpssektoren. Det bør bli et krav om gjenvinning av fosfor på 50 prosent innen 2030 eller 2035. Da må de anleggene som nå skal bygges innfri disse kravene. Rådgiverne må også slutte å kopiere gamle anskaffelsesdokumenter. Dette er en fullstendig sperre for enhver innovasjon, fortsatte en offensiv og utålmodig Finborud, som også er nestleder i Norsk Vann sitt styre.
Innovasjon og teknologiutvikling
Utvalget påpeker at det må legges til rette for økt innovasjon og teknologiutvikling i bransjen, og dette bør skje innenfor selvkost-regelverket.
– De store anleggene i Norge er lovpålagt å være offentlig eid samtidig som de er underlagt selvkostprinsippet. Det kan eksempelvis ikke drives full nasjonal forsknings- og utvikling under dette prinsippet. Det er et paradoks, mener Finborud, som spurte hvordan et universitetssykehus kan drive forskning uten pasienter, og hvordan kan VA-bransjen forske på nye løsninger uten egnede anlegg i eget vannområde?
Fragmentert bransje
Norsk vannbransje er i dag en fragmentert bransje der myndighetene har 11 departementer og en rekke direktorater. Anleggseierne består av kommuner, interkommunale selskaper og private selskaper. Kompetanseorganisasjoner som består av universiteter og høyskoler, rådgivende ingeniører og andre spriker også mye. Leverandørmarkedet er også sammensatt og uklart. Det mangler fullstendig på standardisering og måter å utføre oppdragene på som kan føre til effektivisering av en hel sektor. Papirarbeidet er i mange tilfeller mer tidkrevende enn selve jobben.
– Slik kan vi ikke fortsette, tordnet Finborud under teltduken i Arendal.
– Kundene må kunne forvente at vi løser dette effektivt. Vi må altså skjerpe oss og utvikle et langt bedre samarbeid. Det mangler ikke på muligheter og mye ny næringsutvikling, men da er vi også avhengig av større politisk interesse for det vi driver med, konkluderte Finborud.
