– Beredskap bygges nedenfra og starter i kommunene. Men de mangler ofte ressurser til å ivareta kritisk infrastruktur. Samtidig finnes mye av kompetansen som trengs i det private. Men det er lite dialog om hvordan næringslivet best kan bidra. Dette hindrer god utnyttelse av ressursene våre.
Av Kirsti Kierulf, administrerende direktør, Norsk Kommunalteknisk Forening og Grete Aspelund, Nordisk leder for forretningsområdet NCC Industry
I dag er Norge i stor grad et silosamfunn. Etter vår vurdering er vi på jumboplass i Norden når det gjelder å utvikle helhetlige og tverrsektorielle planer. Hver sektor har en tendens til å lage egne planer, egne prioriteringer og bygge opp sine egne ressurser. Dette er dyrt, ineffektivt og beredskapsmessig farlig.
Et godt eksempel er norsk veistandard. I dag er det slik at når tøffe prioriteringer skal gjøres, taper hullet i veien hver eneste gang. Med et vedlikeholdsetterslep for vei på 40 milliarder kroner blir Forsvarets mobilitet og evne til å reagere raskt hindret av veier som ikke tåler belastningen. For hvordan skal fylkeskommunale og kommunale veier bære tunge militære kjøretøy, når de allerede taper kampen mot privatbiler og regnskyll?
- Les også NCC-rapporten:
Skandinavias vedlikeholdsgjeld
Nå har vi i en ny geopolitisk virkelighet som vil kreve mer av oss. Totalberedskapskommisjonen skriver at næringslivet må integreres bedre i den formelle beredskapsstrukturen. Det viser alvoret, men også mulighetene. La forsvar, kommune og næringsliv sitte rundt bordet – sammen! For å prioritere de prosjektene som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomme, og hvor innsatsen vil ha mest effekt.
Erfaringene viser, ikke minst fra koronapandemien, at myndigheter og næringsliv både har evne og vilje til å samarbeide. Når skippertakene må tas, bretter vi opp ermene, snakker sammen og forsøker å få jobben gjort. Ofte lykkes vi. Næringslivet jobber med kommuner, stat og forsvar i dag. Utfordringen er at næringslivet oftest har rollen som en passiv underleverandør. Det offentlige definerer sitt behov, sender ut anbudspapirer og inngår avtale med den som har det beste tilbudet.
Les også NCC-bloggen:
Veivedlikeholdet må intensiveres, men med lavest mulig klimaavtrykk
Ser vi på store, offentlige infrastrukturprosjekter der man har kommet i mål på tid, kvalitet og budsjett, så er det en tydelig fellesnevner: Samspill. Motsatt ser vi at ved dyre forsinkelser, så mangler gjerne den gode dialogen mellom partene. Vår påstand er at her er det millionbeløp å spare, som i sin tur kan brukes til å styrke lokalsamfunnet.
Vi mener det nettopp er på infrastruktur og samferdsel lokalt at næringslivet særlig kan spille en større og viktigere rolle i beredskapen – gjennom et tettere samspill. Det finnes kompetanse og tilstedeværelse over hele landet. Det private næringsliv er ikke bare en leverandør til lokalsamfunnet. Det er også en del av dette samfunnet, med ledere og medarbeidere som vil og kan bidra. Men dagens silotenking står i veien.
Det starter med dialog, og en felles ambisjon. Vi må kartlegge hva vi til sammen har, hva vi trenger og hvem som skal ta ansvaret for hva. Hvis det finnes strukturelle hindringer for samfunnsmessige gode løsninger, må disse adresseres og løses.
Det er alvor nå, og tiden fremover vil kreve mer av oss. Da må vi bygge ned siloene, slik at vi får mest mulig ut av hver krone.
