KRONIKK: – Et vintervedlikehold som nå fremstår som en beredskap på sparebluss, er ingen tjent med. Det ødelegger menneskeliv.
Av Ramona Lind, forbundsleder i Transport og logistikkforbundet
Det er for en nordlending provoserende å se medias dekning og ulike utspill som får oppmerksomhet når et snøfall skaper kaos i østlandsområdet.
Det mangler ikke på teorier og løsninger, og mange uttalelser er dessverre mer tabloid enn de er konstruktive. I Transport og logistikkforbundet (TLF) har vi jobbet mye for å finne svar på hva som svikter i vinterberedskapen. Er det for lite ressurser å kalle ut? Blir man kalt ut for sent? Har man sluttet å strø preventivt? Bruker man for lite salt? Hvorfor strør man ikke med grus på våt issåle? Spørsmålene er mange, svarene er få og svært forskjellig.
I TLF vil vi ikke kritisere brøytemannskapene for kaoset som oppstod i Østlandsområdet. Slike tilstander som oppstår i sterkt trafikkerte områder under kraftig snøfall er vanskelig å unngå, og det er ikke så lett å brøyte og strø når man står fast i kaoset selv. Det som bekymrer oss i TLF og som burde bekymre mange av dem som uttalte seg i forbindelse med Oslokaoset, er det generelle vintervedlikeholdet på landsbasis. Det var ille forrige vinter og om mulig enda verre denne vinteren. Det rapporteres om tidvis svært glatte veier i distriktene både i Sør, Midt og Nord Norge.
Den store forskjellen fra Oslokaoset, er at man ofte opplever svært glatte veier i distriktene, selv flere dager etter siste snøfall. Et spørsmål som absolutt er relevant å se på er økonomi. Er det viktigere for Statens Vegvesen å ha orden i regnskapene sine enn det er å ha orden på vinterveiene? Spørsmålet er betimelig, for det mangler ikke på historier som forteller om bileiere som brøyter seg til raka fant. Er det virkelig slik at anbudene for vintervedlikeholdet er så trange at seriøse bileiere med solid kompetanse vegrer seg for å ta på seg vintervedlikehold? Tall vi har sett tyder på dette.
Vårt arbeid med å nøste opp i hva som svikter med vintervedlikeholdet har vist seg vanskelig. Vi møter på underentreprenører som ikke får lov til å uttale seg av oppdragsgiver. Alle ber de oss kontakte Statens Vegvesen. Vi opplever at man i bedriftene som driver med vintervedlikehold vegrer seg for å uttale seg, og for oss fremstår det som om det ligger en eller annen form for frykt til grunn. Hos Statens Vegvesen blir man møtt med massevis av teori knyttet til krav til vintervedlikeholdet, men de kan i liten grad svare konkret, og det virker som om de ikke vet nok om detaljene knyttet til det arbeidet som utføres lokalt ute på veiene, for eksempel i forhold til utkallingsrutiner.
For oss i TLF fremstår utfordringene knyttet til det manglende vintervedlikeholdet som en systemsvikt. Et system som handler om knepne budsjetter, veldig mange kokker og ulike rutiner.
Vi ser brøytemannskaper og entreprenører som stort sett gjør så godt de kan, men som nær sagt saboteres av et system som alt for ofte kaller styrkene ut for sent, mest fordi det kan fremstå som om man ikke har god nok oversikt. Alt for ofte ser det ut som om man havner på etterskudd, selv om snøfallet eller væromslaget var varslet i god tid på forhånd.
Vår erfaring så langt er at det er vanskelig å sette fingeren på en eller to konkrete feil som forårsaker den dårlige kvaliteten på vintervedlikeholdet, for det hører også med til historien at noen steder fungerer vedlikeholdet svært bra. Hvorfor er det så store forskjeller? I TLF tror vi løsningen er å rykke tilbake til start. Så må man gå gjennom spillereglene på nytt, slik at man sikrer tilstrekkelige og riktige ressurser, en fornuftig økonomi for dem som skal drive vintervedlikeholdet og solide rutiner for ut- og innkalling av mannskaper hvor krav til kvalitet trumfer kravet om lavest mulig kostnader og miljøhensyn.
Et vintervedlikehold som nå fremstår som en beredskap på sparebluss er ingen tjent med. Det ødelegger menneskeliv.
