I et halvt århundre har danske Kim Lindholm Lauritsen jobbet som ingeniør, byggeleder og samfunnsrådgiver i Grenland. Han har vært med å bygge boliger, sykehus, skoler, industri- og næringsbygg, renseanlegg, politihus, veier og broer. Fortsatt kan han fortelle om detaljer i hvert eneste prosjekt, også de som ble fullført for fire tiår siden.
– Jeg husker alle byggene jeg har vært med på. Men jeg klarer ikke å velge ut ett jeg vil trekke frem. Alle prosjekter er spesielle, og jeg er stolt av alle sammen, og av at vi har levert kvalitet. Da er det også stas når man får se det ferdig, forteller han.
Lauritsen snakker rolig. Den danske aksenten er hørbar, men avslepen. Fra sjette etasje i Powerhouse Telemark, der Rambøll holder til, kan han nesten se helt hjem til sitt eget hus.
– Jeg fant meg en nordlending og flyttet inn i huset hvor jeg nå har bodd i 44 år. Jeg har aldri ønsket meg tilbake til Danmark, smiler han.
Feirer 50 år i «samme selskap»
I 1972 fikk den nyutdannede diplomingeniøren sin første jobb i Danmark. Året etter rammet oljekrisen og Kim mistet jobben. Han satt kursen fra Midtjylland til Norge, og endte opp hos Byggtek Consulting i Skien i 1974.
– Da eierne i selskapet skilte lag, fulgte jeg Tore Mathisen videre som oppdragsleder i selskapet Sivilingeniør Tore Mathisen. Senere fikk jeg mulighet til å kjøpe meg inn på eiersiden, og jobbet som daglig leder der frem til vi solgte virksomheten til Rambøll i 2013.
Ti år senere er den danske sivilingeniøren fortsatt ansatt i Rambøll – et selskap som i likhet med Lauritsen har sitt utspring i Danmark. Det over femti år siden han skrev sin siste jobbsøknad.
– Jeg trives veldig godt, og vil gjerne jobbe så lenge jeg er ønsket og har noe å bidra med. Jeg har jo litt erfaring, smiler han.
Ansatte sin egen sjef
I samtale med Lauritsen forstår man fort at han ikke frivillig skryter av egne bragder. Derfor utfordrer vi Simon Hugo Haugen, som er avdelingsleder for Byggavdelingen i Porsgrunn og lederen til Kim.
– Kim har vært helt avgjørende for å bygge den kulturen vi har hos oss. Han er enestående til å lære opp andre, gjør at vi kan utvikle folk som kommer fra skolebenken til solide seniorer i rekordfart. forteller Haugen.
– Det var faktisk jeg som ansatte og lærte opp Simon i sin tid, smiler Lauritsen med et nikk i retning avdelingslederen.
– Han har i tillegg et «ørneblikk» som vi andre neppe kommer til å matche, uansett hvor lenge vi jobber, fortsetter Simon.
– Du kan vise Kim en tegning av et prosjekt, og på 30 sekunder peker han ut en bjelke som må sjekkes, eller et sted det er behov for ekstra armering. Han ser ting umiddelbart – det er utrolig viktig egenskap – og en av grunnene til at Kim er ettertraktet både hos kollegaer og kunder, fortsetter han.
Lauritsen har fått en slags «fri rolle» i avdelingen. Han jobber på tvers av prosjekter, men har også frigjort tid til å være mentor, og kan bruke ørneblikket til å kvalitetssikre arbeid for andre ansatte.
– Det er flinke folk som kommer ut av skolen i dag, men de har mindre praktisk erfaring enn tidligere. Jeg har en praktisk utdannelse som tømrer, og har jobbet mange år som byggeleder på byggeplass. Egentlig burde alle ha jobbet praktisk et halvår, for i starten er det lett å prosjektere teoretiske løsninger som er umulig å gjennomføre.
Han har et enkelt råd til ferske ingeniører.
– Lære deg å spørre. Ikke gjør feil fordi du er redd for å spørre, sier han.
Tidene har endret seg
Vi spør Kim om han kan fortelle litt om hvordan bransjen har endret seg. Han ser på kaffekoppene vi har foran oss på møterommet.
– I byggemøtene i Danmark på 70-tallet lå det en øl til hver deltaker i et spann med kaldt vann inne på møterommet. Da var det heller ikke så stort fokus på arbeidsmiljø. Vi satt i tolvmannsbrakker og røykte så det var helt svart innvendig, minnes Lauritsen.
Teknologisk har han også vært med på utviklingen fra regnestav til kalkulator, via datamaskiner og til digitale tvillinger, tredimensjonale modeller og kunstig intelligens.
– Da jeg jobbet i Byggtek Consulting var jeg faktisk en av de første som begynte å jobbe på data, forteller ingeniøren. – For innlesing av data, ble det anvendt hullbånd. Data ble registrert på båndet ved hjelp av en hullbånd-punch, betjent fra en skrivemaskinlignende terminal. Avlesningen ble sendt med telefonlinje inn til Oslo, hvor inndataene ble bearbeidet, og resultatet ble skrevet ut på terminalen.
Det var problematisk hvis noen bruke telefonlinjen mens vi sendte, husker jeg.
At han selv har utviklet sin kompetanse i takt med teknologien avfeier han nærmest som en selvfølgelighet. Men Simon forteller at det er lite som trumfer kunnskapen fra et langt arbeidsliv.
– Du trenger ikke nødvendigvis være lengst fremme på 3D-modeller når du er lengst fremme på erfaring. Kim kjenner alle muligheten, og kan si hvilken løsning kunden bør velge, og hvorfor det blir bra for brann, akustikk, framdrift eller andre hensyn. Han er sjelden den som sier mest i et prosjekteringsmøte, men til gjengjeld blir det ofte stille når Kim snakker. Da kommer gjerne fasiten, ler Simon.
Bærekraft er en selvfølge
Kollegaene beskriver Kim som et godt eksempel på en rådgiver som lever i tråd med Rambølls strategi; å være partner for bærekraftig endring. For veteranen selv er det en selvfølgelig del av jobben.
– I dag tenker vi mer på klimafotavtrykket enn før. Det er ikke alltid lett for vårt fag, som jobber med betong, stål og tre, men vi gjør det vi kan. Det er bærekraft i å bidra til bygg med gode løsninger og lang levetid, som er riktig dimensjonert og riktig utført, sier veteranen, og spør:
– Har vi ikke egentlig alltid tenkt og jobbet sånn?
Kim Lindholm Lauritsen har brukt sin kompetanse og faglige stolthet i jobben som samfunnsrådgiver i femti år. Han liker ikke å skryte, men han fortjener skryt.
– Det er ikke et menneske i området her som har vært involvert i å bygge flere leilighetsprosjekter enn ham, slår Simon fast og peker ut på noen av de han kan se fra vinduet.
På bordet ligger CV’en som inneholder 34 utvalgte prosjekter fra 80-tallet og til i dag – og enda kommer det nye på lista.
– Den dagen han gir seg kommer det til å gjøre skikkelig vondt, avslutter Simon.
