Både myndigheter og næringsliv er nødt til å gjøre en kraftinnsats for å bidra til å redusere klimaendringer med katastrofale følger. Nødvendig energiomstilling koster – og krever politisk handlekraft.
Av: Karl Thomas Reinertsen, CEO i Capgemini Invent i Norge
Verden er på stø kurs mot å ikke innfri Paris-avtalens 1,5-gradersmål. Jo mer vi bommer, jo verre blir konsekvensene for planeten vår. Det er åpenbart for alle at det kreves mer handling.
Klimavennlige løsninger koster
I en ideell verden ser næringslivet at det er mye penger å tjene på å redde klimaet, og derfor pøser de inn penger i klimateknologi. I den virkelige verden får man ikke godt nok betalt for det.
I en omfattende rapportfra Capgemini sier 77 % av ledere at man kan akseptere et påslag på sluttproduktet for å gjøre dem grønnere. Våre undersøkelser viser at smertegrensen for et akseptabelt kostnadspåslag ved å velge bærekraftige løsninger ligger på rundt 9 % i gjennomsnitt. Per nå innebærer en rekke bærekraftige energialternativer langt større påslag i forhold til fossile energikilder. Grønn metanol koster 340 % mer, lavutslippssement koster opptil 140 % mer og bærekraftig drivstoff til fly koster 123 % mer. Da kan man ikke bære kostnadene og teknologiutvikling må til for å redusere kostnadsgapet.
Nye modeller og rammevilkår
Den enkleste løsningen, i teorien, er å sette en global pris på klimagassutslipp som gjør grønne teknologier mer konkurransedyktige. Men det blir med teorien, for i praksis vil ikke verden innføre en felles karbonpris.
Vi har teknologien for å gjennomføre det grønne skiftet. Karboner og energi kan produseres fornybart. Kjemikalier, mineraler og andre ressurser kan gjenvinnes og resirkuleres. Det vi trenger er nye forretningsmodeller, riktige rammebetingelser og incentiver for at teknologien blir tatt i bruk og utvikles videre.
Ingen garantier
Gitt at regjeringen mener alvor med sine forpliktende mål for klimagassutslipp, så blir ikke spørsmålet om det offentlige må bidra til utvikling og implementering av klimateknologi, men hvordan man kan gjøre det på en mest mulig hensiktsmessig måte.
Et godt sted å starte er at myndighetene bør erkjenne og akseptere at staten ikke vil være garantert økonomisk eller klimamessig gevinst med sine bidrag til teknologiutvikling og implementering. All teknologiutvikling innebærer risiko. Ingen kan garantere suksess. Penger kan gå tapt på veien. Det koster mer å benytte teknologi som ennå ikke er skalert opp. Men risikovilje er nødvendig.
Implementering må belønnes
Næringsminister Jan Christian Vestre snakker om det norske virkemiddelapparatet og hvordan det dyrker frem de beste løsningene, fremfor å delta i et subsidiekappløp. Et stykke på vei har Vestre et poeng, rammevilkårene i Norge er ganske godt tilpasset teknologiutvikling. Men en klimateknologi som står ubrukt, kutter ingen utslipp.
Derfor bør også implementering belønnes. Her kommer det norske virkemiddelapparatet til kort når man sammenligner med f.eks. amerikanske Inflation Reduction Act (IRA). Den norske modellen belønner først og fremst utvikling. Med IRA har klimavennlige løsninger forutsigbar og konkret støtte som bedriftene kan regne hjem.
Hvis myndighetene likevel ikke vil bruke denne type virkemidler, så finnes det et annet alternativ; staten kan aktivt bruke sin innkjøpsmakt. Da får næringslivet incentiver til teknologiutvikling, og man kan få skalert opp løsninger som gjør at kostnadene går ned – slik at det på sikt kan konkurrere med eksisterende og mindre bærekraftige teknologier.
Delt ansvar
All risiko verken skal eller bør overlates til myndighetene. Bedriftene har et ansvar, og markedet ser muligheter i klimavennlig teknologi. Når store globale selskaper stiller krav til sine leverandører om fornybar energi og klimavennlige produkter, så har det også en klar effekt.
Norske Vow ASA, som nylig vant en nordisk bærekraftspris, er et godt eksempel på selskap som er tidlig ute med nye løsninger. Deres pyrolyseteknologi omdanner biomasse og annet avfall til utslippsfri energi og karbonnøytrale produkter som drastisk reduserer klimautslippene i en rekke industrier. Dersom brukerne av Vow sin teknologi visste at de ville få betalt for å velge klimanøytralt, ville enda flere se seg tjent med å bidra i transformasjonen til et nullutslippssamfunn – som er avgjørende for at vi når klimamålene.
Verdt prisen
Norge redder ikke planeten alene, men norske myndigheter og norske selskaper kan gi viktige bidrag ved å stimulere til utvikling og implementering av teknologi. I tillegg er vi nødt til å være mer offensive i å bygge nye næringer som skal ta over for oljeøkonomien. Vi trenger flere virksomheter som Vow ASA, som evner å skalere teknologien uten å flagge ut av Norge. Det vil koste, men verdien av å bidra til reduserte utslipp og unngå klimakatastrofe er verdt prisen.
