KRONIKK: Klimakrisen, krig, Inflation Reduction Act (IRA) og endret geopolitikk representerer utfordringer vi ikke har erfart tidligere. Nå kreves nye og kraftige tiltak.
Av Stein Ivar Hellestad, CEO Skanska Norge, Birger Steen, CEO Freyr Battery, Ole Petter Thunes, CEO Rambøll, Grethe Bergly, CEO Multiconsult, Rasmus Nord, CEO Sweco, Egil Hogna, CEO Norconsult, Nils Klippenberg, CEO Siemens AS, Jan K. Jahren, CEO HENT, Knut Gaaserud, CEO Caverion Norge, Tore Bakke, CEO Bravida, Halvard S. Kilde, CEO Metier.
Norge har partier og en regjering som uttaler seg ambisiøst om det grønne skiftet. Det er vi glade for. Samtidig viste NRK nylig at investeringer i fornybar energi har falt med 40 % siden 2018.
Vi som skriver dette, leder norske selskaper med til sammen ca. 26 000 ansatte. Vi ser at Canada, Rhodos og Hawaii brenner, at hetebølger, flom og ras tar tusenvis av liv. Hans tok det hele hjem. Vi er bekymret for hvilken verden vi etterlater oss når vitenskapsfolk i fullt alvor snakker om at vi er nære irreversible «trigger points», som mulig sammenbrudd av Golfstrømmen allerede i 2025.
Selskapene vi leder er bygget i det gode samspillet mellom norsk næringsliv og ansvarlige myndigheter. Våre norske ansatte har tilgang på god utdanning, gode velferdsordninger og vi lever i et trygt samfunn med høy grad av tillit. Vi ønsker å bidra til at denne modellen videreføres og styrkes ytterligere i fremtiden.
Og nå er spillereglene fullstendig endret. Det dramatisk endrede geopolitiske landskapet gjør at Vesten investerer stort i å flytte produksjon «hjem». Dette gjelder kritisk teknologi for blant annet halvledere, men også sikring av tilgang på råvarer og ikke minst grønn industri. I dette bildet blekner Norsk fornybar-satsning fullstendig i lys av amerikanernes IRA og EUs Green Industrial Deal.
Kraften i IRA må ikke undervurderes. For eksempel kan støtten til batteriproduksjon utgjøre nærmere 50% av produksjonskostnadene. Dette ser vi konkrete konsekvenser av allerede. Massive investeringer i grønn industri flyttes til USA. Batterier er ett område, sol, hydrogen og vind andre eksempler. For å videreføre den norske modellen, hvor (ofte lokale) underleverandører er viktige, trenger vi grønn industri som kan overta når petroleum fases ut. Kjernen i IRA er at industripolitikk og klimapolitikk går hånd i hånd.
Våre ansatte, vår erfaring fra komplekse prosjekter og vår teknologi i kombinasjon med tilgang på ren energi gjør oss trygge på at Norge på flere områder kan videreutvikle konkurransekraftig grønn teknologi og industri. I lys av IRA og endrede spilleregler trengs det betydelig bedre rammebetingelser for grønn industri hvor Norge har konkurransefortrinn for at Norge skal tiltrekke seg investeringer.
Vi berømmer regjeringens ambisjoner i «Veikart for Grønt Industriløft», men uten konkurransedyktige rammevilkår vil investeringene ganske enkelt skje utenfor Norge. Det er også verdt å påpeke at veikartet som ble lagt frem i månedsskiftet september/oktober beløper seg til 15 milliarder. Til sammenligning er de totale investeringene i olje så langt i 2023 på 213 milliarder. Selv om de offentlige midlene i veikartetvil drive privat kapital er forskjellen påtakelig, særlig om vi skal nå ambisiøse klimamål.
Norske CO2-kutt kan ikke redde klimaet alene, men vi har vist at vi kan utvikle skalerbar teknologi og industri som kan gi betydelige kutt globalt og samtidig bygge norsk industri. Dette kan vi få til ved å skalere opp mye av det myndighetene allerede gjør. Investeringer i energieffektivisering er et konkret tiltak. Med om lag 4 milliarder kroner per år kan dette hurtig realisere 13tWh, eller ca. 10 prosent av vår vannkraftproduksjon. Utvidelse av låne- og garantiordninger er en annen.
Dette er ikke subsidier, men risikoavlastning, lik det vi historisk har gjort for flere av våre ledende industrier. Det vi etterlyser er betydelige og konkrete tiltak, samt ansvarlig tverrpolitisk samarbeid. Når partiene nå skal lande det endelige Statsbudsjettet for 2024 kan Stortinget ta ansvar og lede an.
